Jeg leste for litt siden i et diskusjonsforum om en mor som har fire barn og tydeligvis er den som er hjemme hver gang barna er syke, mens far ikke bruker sine sykedager for barn. NAV tillater ikke at sykedagene overføres fra mor til far eller omvendt, her skal ansvaret fordeles likt, noe som moren i innlegget tydeligvis ikke liker: ”Man burde nesten få overført dagene om det er slik at noen pappaer/mammaer ikke vil være hjemme med det syke barnet. Det er da barnets helse og trygghet som er viktigst.” Jeg på min side synes det er en fin ordning at man ikke kan overføre, for da får begge foreldre lik mulighet til å delta i barnets oppvekst, som også omhandler sykdom (i til tider stor grad).
Da jeg vokste opp var det også min mor som var hjemme med oss da vi var syke. Men de hadde tatt det valget da de fikk barn; mamma jobbet mindre og var den som tok seg av det meste i husholdet, mens pappa jobbet fullt. En ganske tradisjonell arbeidsdeling. Jeg mener at hvis et par har bestemt seg for å jobbe like mye, om det er fulltid eller mindre, så har begge to like stort ansvar for å holde seg hjemme fra jobb når barnet er sykt.
Et stort problem i dag er at mange mammaer rett og slett ikke gir fra seg nok ansvarsområder til pappaene. Det skrives stadig kronikker fra frustrerte fedre som ønsker å ta del i oppveksten til sine barn, men som møter motstand fra mødrene. Har ikke også barnet krav på å bli kjent med fars myke side? Hvis det er sånn at mor alltid er hjemme når barnet et sykt, og da kan gi mer omsorg enn vanlig (det er ingen det er så synd på som et lite barn som er sykt), hvordan skal far da få vist at han også har medfølelse og omsorg?
Jeg er opptatt av likestilling på alle plan, ikke bare der det passer kvinnene best. Skal vi ha full likestilling her i landet, ja så betyr det faktisk at mor må gi fra seg litt av kontrollen hun har på barnas oppvekst. Ved å ikke tillate overføring av sykedager fra den ene til den andre får begge foreldre den samme mulighet til å ta del i oppveksten til de små, og ikke bare der det ”trengs” fra mors side.
Men det er også problemet. Vi får bare høre om "kontrollfrikene", dvs kvinner som ikke vil gi fra seg "privilegier." Men det finnes også menn som ikke vil være hjemme med syke barn fordi "jobben min er så viktig..." og arbeidsgivere som ikke respekterer fars omsorgsforpliktelser.
SvarSlettSkremmebildet som enkelte medier skaper av kvinnen som mor bare føyer seg inn i rekken av "kvinnen har skylden til dette" argumentasjonen. Dessuten viser statistikker at fordelingen ikke er så ujevn som vi ofte tror og at de aller fleste par klarer dette samarbeidet på en ypperlig måte.